Olga Konkova
Olga Konkova (født 25.8.1969) er en klassisk pianist som allerede 18-år gammel startet sin utdanning ved Russian Academy of Music, men som senere utviklet seg som jazzartist og komponist etter studier ved prestisjefylte Berklee College of Music i Boston. Hun flyttet til Norge i 1994 og vakte umiddelbar oppsikt som en briljant musiker med en krystallklar pianostil og uangripelig teknikk. Hun er i stand til å kaste seg ut i halsbrekkende partier for så i neste øyeblikk flyte rundt i vakre, rolige, musikalske landskap.
Mens andre jazzmusikere vanligvis ikke begynner å improvisere før etter at de har spilt melodien/temaet, begynner Konkova å improvisere så snart fingrene hennes berører tastaturet. Som et resultat kan hun få selv de mest kjente standardlåter høres friske ut.
Bevis for hennes uomtvistelige allsidighet er deltakelse på plater, konserter og turneer med de norske musikerne, Marius Neset, Jonas Fjeld og Øystein Sunde. Internasjonalt kan hun skilte med samarbeid med størrelser som for eksempel Dave Holland, Django Bates og Steve Swallow i «Focus Year» prosjektet 2017 i Basel, Sveits.
Siden Konkova bosatte seg her i landet har hun gitt oss en perlerad av kritikerroste album. I 1996 gjorde hun sin debut som leder med trioplata "Going with the Flow". Deretter kom flere godt anerkjente utgivelser, inkludert "Her Point of View" og "Some Things from Home".
I 2006 kom duettalbumet "Unbound", og tre år senere ga hun ut "Improvisational Four" med solopiano inspirert av Joni Mitchells sanger. I 2011 kom det omfattende soloprosjektet "Return Journey" og deretter det lyriske "My Voice: Music for Piano, Vocal & Percussion", etterfulgt av trioutgivelsen "The Goldilocks Zone" i 2015.
I 2017 startet hun samarbeid med gitaristen Jens Thoresen med det atmosfæriske julesang-albumet "December Songs", og deretter «Old Songs». Hennes nyeste utgivelse på Losen Records er «Open Secret» i 2021 med Gary Husband på trommer og Per Mathisen på bass.
Olga Konkova er utvilsomt en av landets fineste jazzpianister – «med en autoritet som til tider antar Keith Jarret’sk nivå» (Terje Mosnes, Jazz i Norge).